I denne artikkelsamlingen foretar litteraturviteren Erling Aadland en nærlesing av sentrale Dylantekster og andre tekster som er best kjent gjennom Dylans versjoner. Underveis stilles spørsmålet om hva lyrikk er, og sentralt i undersøkelsen står den retoriske termen prosopopeia - tropen som levendegjør det ikke- levende, lyrikkens grunntone. I skriftene polemiserer forfatteren mot 68'ernes sosial-logiske oppfatning av populærlyrikk som triviallitteratur, og mot det postmoderne. Aadland spør om det er mulig at subjektet er blitt oppløst og at språket er blitt materielt. Artiklene bygger på foredrag og forelesninger forfatteren har holdt i forskjellige anledninger, og skrifteneer således muntlige i stilen, fulle av digresjoner og ikke uten polemiske utfall.